Studenter i fysioterapi ved Universitetet i Tromsø har i høst hatt folkehelse på timeplanen, og særlig omgivelsenes betydning for god helse og livskvalitet.
Etter en forelesning av Fremsam, dro de ut for å teste Stedskompasset, et medvirkningsverktøy hvor innbyggerne blir bedt om å vurdere deres opplevelse av et konkret område ut ifra 14 temaer.
Denne teksten er skrevet av student Leah Cayenne Gelhausen, og viser hennes nye refleksjoner rundt folkehelse og det bygde miljø etter å ha brukt Stedskompasset.
Omgivelsenes betydning for en aktiv og sosial hverdag
Den siste uken hadde jeg kanskje ikke benyttet meg av 56 km med aktiv transport dersom det ikke hadde vært tilrettelagt sykkelsti. Jeg hadde kanskje vært totalt 6,5 timer mindre sosial med naboene dersom jeg ikke hadde bodd i umiddelbar nærhet til grøntområder med benk og bålpanne. Det kan godt hende at vi hadde funnet en annen plass å henge, men det kan like godt hende at skjermtiden hadde gått opp og at jeg hadde kjørt bil i stedet.
Tredje studieåret på fysioterapi bachelor på UiT starter med et emne om folkehelse. I disse ukene har vi lært om omgivelsenes betydning for folkehelse og gjennomført stedsvurderinger ved bruk av stedskompasset. I denne teksten vil jeg dele noen spennende erkjennelser.
Jeg er flink som er aktiv – hvorfor gjør ikke alle som meg?
Første erkjennelsen i emnet har vært at jeg har tatt omgivelsene mine for gitt. Jeg tenkte at jeg er flink til å leve en aktiv hverdag, uten å se hva som ligger til grunn for det.
Verden rundt meg er utformet med omtanke. Jeg har sykkelbod utenfor studentboligen som holder sykkelen min tørr. På vei til universitetet er det lite trafikk, og trafikken er regulert av fartsdumpere. På store deler av veien finnes det sykkel- og gangsti.
Når jeg ankommer universitetet, har jeg et sykkelhus der jeg kan lagre sykkelen min tørt frem til jeg skal hjem. Jeg blir invitert til å sykle av omgivelsene mine, og det er et lett valg å ta. Gjennom bruk av Stedskompasset har jeg skjønt at dette er mange små folkehelsetiltak, og at omgivelsene mine er utformet med omtanke.
Jeg bor i en studentbolig, der den nye generasjonen av mennesker med høy sosioøkonomisk status og en haug av lovende helsedeterminanter bor. Her finnes benker, bålpanner, lekeplasser, bussholdeplasser, trær og mye mer i nærheten.
Bildet under er tatt som en del av stedsvurderingen i forbindelse med praksisarbeidet. Her er det trær og gress, men det er neppe noen som har lyst til å sosialiseres med naboene i 6,5 timer, slik jeg har gjort der jeg bor. Det er funksjonelle boliger som gir et tak over hodet, men stedet gir andre forutsetninger for å velge et aktivt liv enn der som jeg bor.
Stedet varierer med øye som ser
Mange steder er tilgjengelige og gir meg muligheten til å trives, men hvis en lever med funksjonsvariasjoner kan det samme stedet være isolerende og utilgjengelig. Vi har forskjellige behov på forskjellige tidspunkt i livet.
I begynnelsen er lekeplasser viktige. Så kan fotball bli lidenskapen, eller nærheten til pianoundervisningen være avgjørende. En god skole er viktig for senere utdannelse og for at man kan finne venner som bor i nærheten. Så blir man voksen, og ting skal være effektive. Butikken skal være nær, og hvis man skal rekke å trene bør treningssenteret også være i samme retning. Etter hvert blir man eldre og trenger mer helsehjelp. Besøk hos fastlegen blir hyppigere, og kanten på gangstien kan bli et skummelt hinder. På toppen av alt dette er det viktig med grøntområder og turstier.
Figurene under viser en øvelse som vi har gjennomført i forbindelse med emnet. Begge grafene viser en vurdering av samme sted, men den første viser en vurdering med utgangspunkt i meg selv, og den til neste viser vurderingen dersom jeg tenker at jeg er en person med Cerebral Parese grad 3 med mobilitetsvansker.
Gjennom øvelsen ble det klart for meg at et sted som er perfekt for meg, kan føles isolerende for personer med et annet utgangspunkt. Det kan være aldersforskjellen, funksjonsvariasjoner eller til og med årstid som vil endre tilgangen for noen, med tanke på dårlig brøyting og liknende.
Tilrettelegging bør tenkes på som en del av utformingen, ikke som et tillegg når designet er ferdig. Først da kan stedsvurdering se tilnærmet lik ut uavhengig av hvem som vurderer den.