Folkehelserapporten – Livskvalitet i Norge

Hovedpunkter:

• Den subjektive livskvaliteten i Norge er generelt høy. På spørsmål om tilfredshet med livet alt i alt, oppgir befolkningen et gjennomsnitt på 6,9 på en skala fra 0 til 10. 
• Livskvaliteten er imidlertid skjevfordelt i befolkningen: i perioden 2020-2025 har 24-28 prosent rapportert dårlig livskvalitet, tilsvarende 1-1,3 millioner voksne. 
• Dårlig subjektiv livskvalitet rapporteres særlig av personer med levekårsutfordringer som dårlig økonomi, arbeidsledighet, uførhet, redusert psykisk eller fysisk helse og funksjonsnedsettelser. Flere slike belastninger samtidig øker risikoen for å oppleve dårlig livskvalitet. 
• Unge opplever også i økende grad dårlig livskvalitet. Bekymring, stress og lavere tilfredshet med økonomi og sosiale relasjoner kan være aktuelle faktorer. 
• Den subjektive livskvaliteten stiger med økende alder. Blant eldre 60-79 år er livskvaliteten høy sammenlignet med yngre, men i gruppen over 80 år øker andelen som rapporterer ensomhet og lav livskvalitet. 
• Forskjellene i livskvalitet på tvers av fylker og kommuner er forholdsvis små, og reflekterer delvis befolkningssammensetningen i regionen. Variasjon er større over mindre geografiske enheter som bydeler og levekårssoner. 
• Norge har sammen med de andre nordiske landene over tid ligget høyt i internasjonale rangeringer av livstilfredshet. Livskvaliteten har likevel sunket noe de siste årene, og Norge har falt på internasjonale rangeringene, særlig som følge av lavere livskvalitet blant unge. 

Oppsummering

De fleste i Norge oppgir å ha god livskvalitet. Majoriteten er tilfredse med livet, og relativt få rapporterer om alvorlig ensomhet eller psykiske plager. Samtidig varierer livskvaliteten betydelig – både mellom kommuner og innad i kommunene. Fordeling av livskvalitet følger et skjevt mønster, der noen grupper systematisk kommer dårligere ut. Flere utsatte grupper rapporterer gjennomgående lav livskvalitet. Økonomiske vansker, helseutfordringer og funksjonsnedsettelser, mangelfull integrering i arbeid, utdanning eller annen meningsfull aktivitet, samt opplevelser av diskriminering og sosial isolasjon, henger sterkt sammen med lavere subjektiv livskvalitet på tvers av dimensjoner. Når slike belastninger opptrer samtidig, øker risikoen for vedvarende lav livskvalitet betydelig. 

Den betydelige skjevfordelingen av livskvalitet understreker behovet for å følge utviklingen nøye over tid – særlig i en periode preget av raske endringer i økonomi, arbeidsliv og sosiale relasjoner. Enkelte nyere undersøkelser indikerer økende bekymring, mer ensomhet og lavere tilfredshet med livet. Fremtidige tiltak og politiske prioriteringer vil være avgjørende for utviklingen fremover. 

Hvordan kan vi bidra til å styrke og jevne ut livskvaliteten i befolkningen? Opphopning av levekårsutfordringer og lav subjektiv livskvalitet har komplekse og gjensidig forsterkende årsaksmekanismer. Trygge økonomiske rammebetingelser, inkluderende barnehager, skoler og arbeidsplasser, meningsfulle aktiviteter og sosiale møteplasser utgjør grunnleggende forutsetninger for god livskvalitet. Tiltak som styrker disse forholdene, bør derfor gis høy prioritet. 

Systematisk og regelmessig måling av livskvalitet i befolkningen vil være et sentralt verktøy i arbeidet med å fremme folkehelse, sosial bærekraft og livskvalitet. Slike data bidrar til å identifisere grupper og områder med særskilte utfordringer, følge utviklingen over tid, samt evaluere effekten av tiltak og politiske beslutninger. I tillegg er bred tverrfaglig og tverrpolitisk forankring avgjørende for å lykkes. Livskvalitet påvirkes av beslutninger på mange samfunnsområder – fra helse og utdanning til byutvikling, kultur og arbeidsliv. Et helhetlig og koordinert arbeid som involverer ulike sektorer, nivåer og aktører kan derfor styrke både treffsikkerheten og legitimiteten i det livskvalitetsfremmende arbeidet.